Golf

Er vi heldig med været i Norge, får vi muligheten til en skitur før jul. Her har vi vært så heldige med været at vi fikk muligheten til en tur på golfbanen. Etter noen oppvarmingsslag var jeg klar til å ta fatt på en runde på banen. Min første runde på en golfbane ble gjennomført med det meste av æren i behold, og det frister til gjentakelse. Jeg er nok ingen Tiger ennå, men traff iallefall skogen.
Per Ørjan står klar til å ta et slag

Jeg forsøker meg også med kølla, men ballen før en litt uheldig utgang...

...og stopper fint plasert bak et tre

Juleforberedelser

Det næremer seg jul, og selv om vi lever på den andre siden av kloden, og med et litt anderledes klima, er jeg kommet godt igang med juleforberedelsene. Jeg har bakt julekaker, og laget julepynt, vi har gått i luciatog og delt ut lussekatter, og hatt julefest for medarbeiderne, og nå gjenstår det bare en tur til golfbanen og litt volleyballspilling, før jula kan ringes inn.

Elevene og synger og deler ut lussekatter for de gassiske arbeiderne.Markus og Ingeborg baker pepperkaker.

Vi går rundt juletreet under juletrefesten med de gassiske medarbeiderne.

Tur til Manandonafossen

Torsdag hadde vi Madagaskardag på skolen igjen, og denne gangen ble den benyttet til en utflukt til Manandonafossen, en fin foss som ligger 2 mil sør for Antsirabe. Etter å ha tatt feil vei et par ganger, kom vi omsider fram. Vi spiste matpakka med medbrakte lussekatter i sola, før vi fikk avkjølt oss med en dukkert i fossen.

Fossen har flere trappetrinn, og her er ett av dem

Maren står på toppen av fossen.

Jeg tar en dusj under fossen.

Elevene bader og vinker fornøyd opp til fotografen.

Søndagstur

I dag var vi på en liten søndagsutflukt. Det er ikke så mye å skrive om turen, men her er noen bilder.

En liten landsby vi kjørte forbi på vei inn i skogen.

Inne i skogen kom vi til ei fin elv...
...som førte til en vakker foss som vi passerte på vår vandring.

Speider

Her på tunet har vi startet en speiderpatrulje. Den har fått navnet gull-lemurene, og har møter annenhver torsdag. I går hadde vi rebusløp, som endte ved bålplassen der Maren og jeg hadde tent bål og laget i stand pinnebrøddeig. Dermed var det duket for bålkos og grilling.


Vi hadde besøk av familien Aaslid som til daglig holder til i Mahajanga, men skal være her og feire jul.

Markus griller pinnebrød

Hva skal jeg skrive?

Jeg beklager på det sterkeste at det har gått så lang tid siden jeg har oppdatert bloggen, men dere skal vite at jeg har det fint og livet er går som normalt her i Antsirabe. Kanskje nettopp derfor, at alt har blitt så normalt, er det vanskelig å komme på noe spennende og fortelle om på bloggen. Jeg vil derfor henvende meg til alle dere mine trofaste lesere, og spørre om råd og tips til hva jeg kan skrive om. Er det noe spesielt dere lurer på eller er det noe annet dere vil jeg skal skrive om, er det bare å kommentere i vei, så skal jeg gjøre mitt ypperste for å tilfredsstille deres krav.

Sånn ellers vil kalenderen ha det til at det er 23. november i dag, men her er det lite som minner om det. Vi går rundt i shorts hele dagen, og selv om regntida har startet, er temperaturen fin. Dagene begynner som regel med sol, før det blir overskyet og ofte ender det med regn på ettermiddagen.

Høstferie

Høstferien ble gjennomført duppende i vannet utenfor Mahajanga på nordvestkysten. Med godt over 30 grader på land, og nesten like varmt i vannet, var det begrenset hvilke aktiviteter en skigutt fra Trøndelag greide å gjennomføre. Det ble derfor en god og rolig uke med mye bading og ellers gjøre veldig lite i et veldig rolig tempo.

Spasertur i hagen

Uka mellom leirskolen og høstferien har jeg brukt til å spasere rundt i hagen. Ikke hvor som helst i hagen, men på en slakkline mellom verandaen og et tre. At jeg har brukt uken på å spasere på denne er nok noe overdrevet, men jeg har i hvert fall brukt noen minutter på lina, og noen flere på bakken rundt lina...

Neste uke er det høstferie, og da setter vi kursen nordvestover til Mahajanga og skal tilbringe høstferien i rolige omgivelser ved strandkanten.

Leirskole

Lemurer er en dyreart som kun lever på Madagaskar. De er ikke lett å få øye på i vill tilstand, men i Andasibe har de park hvor de har plassert flere av dem på en liten øy, slik at turister kan se dem på nært hold. Litt for nært, etter enkelts oppfatning. Disse lemurene er nemlig svært vant til mennesker, kommer det folk, kommer det mat. De hoppet ned fra trærne og klatret i stedet på hodene våre, til glede for noen, til engstelse for andre. Når lemurene var mette, og klatret tilbake til trærne, var det slangens tur til å åle seg rundt hodene våre. Madagaskar har ikke giftige slanger, så det var betryggende å høre at det var en kvelerslange jeg hadde rundt halsen. Krokodillene ble derimot iakttatt på betryggende avstand, og vi kunne fornøyd sette oss i bilene igjen, og fortsette mot kysten.På kysten bodde vi først i byen Vatomandry. Der besøkte vi en søndagsskole og lekte med barna der. Jeg og Maren hadde et mislykket forsøk på å se soloppgangen fra havet. Været ville ikke ha noen soloppgang, men i stedet fikk vi se når alle fiskerne skulle ut på morgenfiske. I det vi skulle tilbake for å legge oss, ble vi overrasket av et kraftig regnvær, og måtte søke tilflukt under et blikktak sammen med gasserne. Etter noen minutter ble det roligere, og vi prøvde å gå tilbake, men vi kom ikke langt før det høljet ned igjen, og vi sprang tilbake. Dette skjedde noen ganger, og jeg syntes tydelig jeg så noen gassere trekke på smilebåndet når vi kom springende tilbake for tredje og fjerde gang… Når det omsider ga seg, krøp vi tilbake til sengs i bungalowen.

Fra Vatomandy dro vi til Toamasina, som er Madagaskars største havneby. Vi fikk komme inn på det norske konsulatet, og fikk en kort innføring i handelen som foregår her på Madagaskar. Vi dro videre derfra til Foul Point. Der var vi ute og dykket på et korallrev og så mange ulike fisker i forskjellige farger og fasonger. Vi besøkte også en bibelskoel som lå så avsidesliggende at vi virkelig fikk prøvd en afrikansk landevei, og selv firhjulstrekkerne slet til tider med å komme seg fram.

Maren og jeg gjorde nok et forsøk på å få se solen stige opp av havet, men også denne ganen var det noen motvillige skyer. Likevell ble resultatet bedre enn forrige gang, og vi fikk se noen fine, røde skyer som speilet seg i havet. Ellers hadde vi noen rolige dager med bading og avslapping på staranda.

Krik

Endelig er første krik-trening unnagjort. Vi har lenge planlagt å starte ei krikgruppe her i Antsirabe, men ting tar ofte litt tid i Afrika. Det er ikke alltid gjort på en, to, tre og få snakket med dem man skal snakke med, og gi beskjed til de som skal komme, men etter litt om og men, kom vi omsider i gang. Oppmøte var ikke fulltallig denne gangen heller, men det virket som opplegget gav mersmak for de som kom. Vi spilte basketball, og Maren hadde en kort andakt. Språket er en utfordring. Selv om en del ungdomer lærer noe engelsk på skolen, er ikke nivået høyt. Men vi fikk hjelp til å oversette til gassisk.
Den neste uka skal vi på leirskole, og etter det er det høstferie, så de neste tre ukene får vi ikke arrangert krik. Det er synd det blir slik i oppstartfasen, men det er ikke noe og gjøre med. De som var der i går ville i alle fall komme igjen, og på tre uker bør vell alle de andre også ha fått beskjed, så vi håper på enda større oppmøte.
Nå ser jeg fram til en uke i regnskogen og ved kysten. Etter to måneder her i Antsirabe, blir det godt og komme seg litt rundt på øya.

Regnvær

Jeg har skrytt mye av det gode været vi har her på Solskinnsøya, men de siste par dagene har ettermiddagene blitt preget av noen "lette" regnbyger. Vannet strømmet ned, og det ble raskt både dammer, innsjøer og fosser. Det varte ikke så alt for lenge, men utrolig hvor mye vann som kan komme på en time.

Haien kommer

"Haien kommer" er i ferd med å bli den nye nasjonalleken her på Madagaskar. I alle fall på døveskolen og på barnehjemmet, der vi har introdusert dem for denne morsomme og livlige leken.
Onsdag dro vi spente og klare til døveskolen for å ha vår første gymtime. Vi hadde oversatt en forklarelse av leken "haien kommer" og håpet den skulle falle i god jord. Å forklare en norsk lek for en gjeng døve gassere kunne by på en utfordring, og at de ikke vet hva en hai er, gjorde det ikke lettere. Men vi delte dem inn i grupper, og i stedet for sild, torsk og laks som ble angrepet av hai, var det små fisker som ble angrepet av store. I stedet for å rope Haien kommer! gjorde jeg en fin grimase, og ungene oppfattet det raskt. De sprang rundt og smilte og lo, og det virket som de likte gymtimen.

Leken fungerte så godt, at vi prøvde igjen den på et barnehjem i dag. Der ble det også en populær aktivitet, og jeg ser ikke bort fra at det går gjetord om denne leken over det ganske land.

En spennende sykkeltur

Nå har vi vært her i Antsirabe i over to måneder, og de siste ukene har vi hatt gleden av å ha andre norske ungdommer tilstedet. Fem lærerstudenter fra NLA i Bergen har praksis på en skole her i Antsirabe, og bor her på tunet. Vi er de rutinerte, og har vist dem litt rundt i byen.
I helga skulle vi ta de med ut på sykkeltur, og etter å ha skrapt sammen det som var av sykler, pumpet opp noen dekk og ødelagt ei pumpe, kunne vi sette i gang. Turen hadde som mål innsjøen Andraikiba, og vi kom fram uten videre problemer. Hjemveien skulle imidlertid ikke gå like smertefritt. Det startet med et punktert bakhjul, Martin, den ene NLA-studenten, måtte dermed gå i forveien til den nærmeste sykkelreperatøren, mens vi andre beundret vannet. Jeg fikk praktisert mine prute egenskaper i bodene, og etterhvert satte vi også turen hjemover. Etter noen meter sakket Maren akkterut, og det viste seg at kjedet var røket. Reodor Felgen var heldigvis ikke langt unna, og han fikk banket kjedet sammen igjen. Problemt var bare at kjede røk igjen etter noen meter, og Maren måtte rulle sykkelen tilbake, og få den reparert på nytt. Denne gangen tok det lenger tid, og mørket nærmet seg med stormskritt. Vi så ikke noe til Martin, og regnet med at han hadde godt i forveien. Når skumringen satte inn forfullt, bestemte vi oss for at fire skulle sykle i forveien, og sende en bil for å plukke opp de to siste. Dermed bar det i vei på vei hjemover. Og det gikk unna. Jeg suste forbi en gasser, men han tok opp kampen, vi vekslet på å lede, men så, i kampens hete, hoppet kjedet mitt av. De andre fryktet det verste, var nok et kjede røket? Men etter litt om og men kunne jeg fornøyd sykle videre, men tok ikke flere spurter mot gasserne.
Da vi kom inn i byen var det allerede blitt, mørkt, og vi syklet slalåm mellom gassere og hull i veien. Når vi så var framme fikk vi sendt en bil mot de to siste, og alle kom velberget hjem. Verdt og merke seg at han med punktert hjul kom hjem i god tid før resten...

Døveskolen

I dag var jeg og Maren på døveskolen. Fra neste uke skal vi ha to gymtimer der hver onsdag, men i dag var vi der kun for å observere. Gymundervisningen var lagt opp litt anderledes enn det vi var vant til fra den norske skolen, men opplegget virket veldig greit og gjennomførbart. I motsetning til gymtimene vi har her på DNS blir det nok ikke noe problem at det er få unger. Når man er vant til fire, kunne det virke som det ble litt mange, men det blir nok ikke for mange når vi blir mer vant. Ungene virket veldig glade for å få besøk, og jeg var mer enn gjerne velkommen til å bli med når de skulle spille fotball.













Slik foregår en tradisjonell gymtime på Madagaskar. Elevene står pent oppstilt på rekke, og en leder dem i forskjellige øvelser.

Besøk på blindeskolen

I starten av denne uken var det en reisegruppe på besøk her på tunet, og når de skulle på besøk til blindeskolen, benyttet Maren og jeg muligheten til å være med på en omvisning. Blideskolene på Madagaskar gjør et veldig viktig arbeid, og på grunn av fattigdommen er det mange som blir blinde her, f.eks. på grunn av feil kosthold eller lignede. Foruten og gi disse barna et tilbud om utdanning, gjør blideskolene et viktig arbeid med holdningene folk har til de blide og folk med andre funksjonshemninger. Det er ofte knyttet skam til det og de diskrimineres ofte, også av sine egne foreldre, og i hverste fall risikerer de og bli satt bort.

Ungene på blindeskolen lærer det samme som de på den offentlige skolen, og noen av dem fortsetter utdanningen på vanlige skoler med seende, en fantastisk prestasjon!

På sykkeltur til Andraikiba

Onsdagene er foreløpig fridagene for Maren og meg. Det vil si vi har gassisk fra 8-9, men så har vi fri mens elevene er på skolen. Denne dagen bestemte vi oss derfor for å ta en liten sykkeltur til en innsjø passe langt fra Antsirabe, Andraikiba. På en ikke alt for varm dag, passet det veldig bra med en slik utflukt, og fra sykkelsete får man sett mye og får kontakt med folk på en anne måte. Dessuten får man mulighet til å praktisere det lille man kan av gassisk. Når man har litt lite luft i dekket, er det bare å svinge tilsiden hos en av de mange sykkelreperatørene (tror Reodor Felgen hadde fått god konkurranse). De pumper opp får en billig penge, og jeg lirer stolt fra meg noen strofer jeg har greid og lære meg. Alle smiler og er førnøyde, og vi kan trille videre.

Rundt vannet er det også mange som styrer med sine daglige syssler, og de som ikke vasker klær eller forsøker å fiske, vil enten selge deg steiner av diverse slag, eller dyrker et trappetrinn med ris eller poteter. Her kommer jeg nok en gang i snakk med noen gassere, og jeg tar selvfølgelig utfordringen på strak arm, men må rulle inn hånkle og stutrer fram at jeg ikke kan gassisk, men forsøker å lære det. Det er mer enn nok for at de skal være fornøyd.

Etter en rundtur rundt vannet, syklet vi tilbake, og på tilbakeveien fikk "barnevogn" et nytt innhold. En trillebår kan brukes til så mangt.

Paininkak eller kløbb?

Nå er det bevist, trøndersk og gassisk kan misforstås. Til middag i dag tenkte jeg at jeg skulle prøve noe norskt, og siden hushjelpa hadde sagt at hun kunne lage komle, tenkte jeg å prøve det.
- Afaka manao kløbb ve ianano?
- Mety

I det middagen nærmet seg kunne jeg tydelig lukte pannekaker fra kjøkkenet, hmm, er dette en ny type kløbb mon tro? Som kjent spises kløbb, komla, komper... på forskjellig måter rundt i Norge, men jeg viste ikke at dette var den gassiske varianten. Men det smakte hvertfall veldig godt.

Tombontsoa

Tombontsoa er en landbruksskole som ikke ligger langt fra Antsirabe, og årets første Madagaskardag ble tilbragt der. Skolen har en Madagaskardag hver tredje uke, som skal benyttes til å se og oppleve ulike deler av Madagaskar og prosjekter som drives her.

Tombontsoa ble startet tidlig på 60-tallet, og har blitt støttet av norsk misjon, og vi støtte også på norske kyr. De har blitt impotert fra 1964, og bidrar til å øke melkeproduksjonen, siden den lokale kurasen ikke gir så mye melk. Skolen har et stort område der de lærer å dyrke jorda, og å holde husdyr. Foruten kyr har de både griser, høns, gjess og sauer. Her lærer de både og drive tradisjonelt landbruk, uten mange tekniske hjelpemidler, og relativt moderne jordbruk, med bruk av traktorer og annet maskinelt utstyr (Når du leser relativt moderne, bør du legge mest vekt på relativt). Skolen har også eget internat der det er rom til ca 100 elever, derav 32 er jenter. Elevene går her i tre år, før de er ferdig utdannet jordbrukere. Dette er et speiselt godt tilbud her på Madagaskar, andre plasser der de har jordbruksutdannelse, f.eks. i Antananarivo, lærer de kun jordbruk i teorien, mens de her har mulgiheten til og gjennomføre det i praksis.

Ettermiddagssyssler

Mang en bok er allerede lest ut, og en del filmer har blitt sett, likevell virker det som man har nok tid til andre syssler. Dermed kom nordfjordhobbyen fram igjen, og til tross for noen skeptiske blikk fra passerende gartnere, har jeg tatt fram hekleriet...

Det har også kommet hund i hagen og kaniner i buret, så nå føler jeg meg som hjemme. Den ulende hunden til Jakop var virkelig savnet. Dessuten er det også en kaklende hane som vandrer like utenfor soverommet mitt, noe som fungerer utmerket godt som vekkerklokke. Men det er jo bra og komme seg opp om morgene, slik at man får utnyttet godværet. Når det endelig er sol, kan man jo ikke ligge inne...

Fotballtrening

Nå har skolen startet, og med den også en del av mine arbeidsoppgaver som ettåring. På skolen er vi med i enkelte fag, og jeg har allerede fått prøvd meg som matematikklærer. Vi har også noen oppgaver på ettermiddagene, og jeg har fått ansvar for fotballtreninger, for både de norske og noen gassiske unger. Dette er en spennede oppgave, som byr på noen utfordringer. Når en amisiøs trener forsøker forgjeves og forklare en litt for komplisert øvelse, og ikke kan kommunisere med mer enn en brøkdel av de frammøtte, blir det enkelte problemer. Likevell er det rart hvor moro det kan bli, man legger bort de vanskelige øvelsene, deler inn i to lag og stiller opp foran to mål, da er ikke språket lenger noen hindring. Kan nok ikke sammenligne meg med Nils Arne Eggen riktig enda, men det viktigste er jo å ha det gøy!

En ny uke i Antsirabe

En ny uke har gått, og livet er fortsatt bra her i Antsirabe. I dag har jeg vært på sykketur til en sos-barneby, som ikke ligger langt fra Antsirabe. Denne drives av franskmenn, og det er ca 120 foreldfreløse barn som bor der. Der får de mat og skolegang og har det etter forholdene bra.

Ellers har uka gått med til mye gassisk undervisning, og det er fint å merke at det er framgang. Selv om det er langt fram til de lange, dype samtalene, er det veldig greit at man kan skjønne enkelte ord, gi enkle beskjeder og oppfatte hva det snakkes om. Vi har også lært noen dialoger, og de går overraskende bra, helt til person nommer 2 ikke svarer etter boka... Hva skal man si når det faktsik har skjedd noe...

Spedalske, bursdagsfeiring og tennistimer

Da har vi kommet til den 19. august, og jeg har feiret min første, og kanskje eneste bursdag på Madagaskar, i alle fall i denne omgang. Dagen startet med en kjøretur opp noen bakker og langs noen fine afrika-veier til vi kom til en ganske avsidesliggende plass der de spedalske holdt til. Denne sykdomen, som vi fra før av kun har hørt om på søndagsskolen, har tidligere vært svært smittsom, men moderne medisiner har heldigvis gjort det slutt på de tidene. Der var vi med på en gudstjeneste, som også her ikke var lenger enn at en nordmann kom seg greit igjennom. Siden vi var en del nordmenn der, var vi fremme og sang to norske sanger, og ble presentert, en etter en. De va tydelig fornøyd med og ha nordmenn på besøk, siden de norske misjonærene har gjort så mye for dem. Deretter hadde vi omvisning på området, og fikk høre litt om historien til stedet.
Senere på dagen gikk vi ut og spiste middag, før vi hadde kaffeselskap i det gamle internatet. Der var det flere bursdagskaker enn jeg har hatt gleden av å kunne servere på noen av mine tidligere bursdager. Hushjelpa mi hadde blant annet bakt ei sjokoladekake, og ei iskake som gikk unna på et blunk. Gjestene kom fra fjern og nær, og bestod av kjente og ukjente fjes. Vi spiste kaker og hygget oss, før feiringen ble avsluttet med fyrverkeri. Lekene for Det indiske havs øyer var nemlig ferdig i dag, og måtte selvfølgelig markeres.

Tidligere i uken har jeg hatt min første tennistime. Inne på tunet er det en tennisbane, og en eller to ganger i uken kommer en tennisinstruktør innom så vi får trent. Ellers går dagen med til gassiskundervisning, filmtitting, fotball og basketspilling og lesing av bøker. Ellers har jeg fornøyd kunnet lese om Rosenborgs suksess i Europa, og mindre fornøyd om Branns suksess i Tippeligaen. Da er det godt at jeg ikke befinner meg i nærheten av Bergen.

Håper alle har det fint hjemme i Norge, og dere skal vite at jeg koser meg på solskinnsøya!!

Mitt nye hjem

Iray, roa, telo, efatra, dimy. De første gassiske tall er pugget, og jeg har kommet fram til Antsirabe og flyttet inn i mitt nye hus (desverre er jeg ikke så flink til å ta bilder, så dere får greie dere med et bilde tatt litt på skrå, men det er uansett mitt nye hus). Her har jeg hushjelp, og hun hadde allerede fylt opp kjøleskapet og bakt rundstykker til meg når jeg kom, og i går var hun innom og laget middag til meg og Maren for i går og i dag. Det er fint med hushjelp, men stor fare for å bli bortskjemt.

I går var vi en tur på lørdagsmarkedet. Der kan du få kjøpt alt du vil ha, og ikke minst en hel del du ikke vil ha. Jeg kom fornøyd hjem med en ny vaskebalje, slik at hushjelpa kan skrubbe klærne mine rene.

Min første gassiske gudstjeneste ble gjennomført i dag, og selv om jeg har pugget iherdig på den gassiske tallrekka, kan nesten regne til ca 99!!, skjønte jeg ikke særlig mye av den gassiske preken. Det var derfor greit at det ble en forholdsvis kort gudstjeneste, og når vi i tillegg kom en halv time for sent, overlevde jeg uten større problemer.

Været har vært bra, mye sol og noen skyer av og til. Temperaturen er som en norsk sommerdag i Trøndelag (med andre ord bedre enn de regnfulle dagene på sørlandet). Kveldene kan derimot bli ganske kalde. Sola går raskt ned ca klokka 18, og da forsvinner lyset og varmen med den...

Antananarivo

Da her jeg satt mine føtter på Afrikansk jord, og kommet meg vel bevart gjennom de to første døgnene på denne øya. Vi fikk i velkomstsalutt av de sjeldne. Madagaskar arrangerer nemlig en idrettskonkurranse for øyene i Det Indiske hav i disse dager, og starten på lekene, og starten på mitt år på Madagaskar, ble markert med et fyrverkeri i nærmere en time. Ellers har dagene gått forholdsvis rolig for seg. Vi har gjort noen innkjøp mens vi er her i hovedstaden, og prøvd enkelte gassiske matretter. Nå skal vi straks reise videre til Antsirabe.

Forberedelse

Så, dette er da meg. Lille, snille Ole som skal ut i den store verden. Nå i sommer jobber jeg i Mesta, og tiden går ellers med til sandvolleyball og litt fotball. Jeg burde nok heller brukt litt mer tid på å forberede meg på utreisen til Madagaskar, men jeg er av den typen at jeg ser fram til det afrikanske synet på tid, der den kommer i stedet for å gå. Men jeg håper og tror jeg greier å somle meg i mål, slik at jeg er noenlunde klar når det står 7. august på kalenderen, og jeg setter kursen sørover.

Jeg håper det er noen som vil følge med mens jeg er ute i den store verden, så skal jeg forsøke og la det være noe å følge med på. Jeg kommer helt sikkert til å tenke mye på dere her hjemme i Norge, og håper dere vil ta dere tid til å tenke på meg av og til. Jeg vil også sette stor pris på tilbakemeldinger og kommentarer, hvordan livet går her hjemme i Norge og ellers rundt omkring i verden.